Når livet rakner i kantene

Jeg har det bra og jeg har det ikke bra. Balansere på kniveggen hele tiden og det er slitsomt. Er ikke i hode som gjør at ting er tøft, men en mage som krangler. 

Jeg er "frisk" men ikke frisk. For en aktiv dame som meg er det utrolig frustrerende. Nå har jeg akkurat nok til å få hverdagen til å gå rundt og det er her kniveggen kommer inn. Føles hele tiden som jeg er på tur å falle på den feile side og de gangen jeg kommer over på riktig side, er det kun som et blaff. 

Finnes ikke ord for hvor mye energi jeg bruker på å balansere, passe på at jeg spiser og drikker riktig mat, ikke gjør for mye fysisk, ikke sitter for mye i still, får nok søvn og ikke har for stor belastning i livet. Midt opp i alt dette er jeg i min reise i forhold til angsten og det er ikke fritt for at jeg merker at angsten får sterkere tak til tider.

Så det føles som om livet rakner i kantene, føles som livet mitt er frynset og om jeg trekker i feil tråd vil alt rakne. Er ikke en god følelse og gir mat til angsten. 

Aller mest frustrerende er det at det er så lite jeg kan gjøre. Hater å ikke ha kontroll, at kroppen kjører sitt eget løp og jeg kommer halsene etter.

Kan det hende at dette gjør noe med hvordan jeg tenker? Kan det hende at jeg gir i fra meg mer kontroll en jeg trenger? Kan det hende at jeg gir litt opp? Kan det hende at jeg går tilbake til gamle strategier? For hva gjøre jeg når min hovedstrategi, trening, ikke lenger er like tilgjengelig? Har jeg gode strategier uten trening? Hvordan takler jeg spiseforstyrrelsen min uten trening? Hvordan takler jeg forhøyet angstnivå uten å kunne ta meg en løpetur? 

Drømmer

Jeg må skrive for å rydde opp i ordene som svømmer rundt i hode, for de er ikke få og de svømmer ikke i rekke. Det er hulter til bulter prinsippet som gjelder og mitt eneste våpen for å takle dette på, er å skrive. Når jeg setter meg ned for å skrive svømmer alle ordene ut av synsfelte mitt og jeg sitter her med et tomt hode. Noen som kjenner seg igjen?

Men det jeg virkelig trenger å skrive om er ikke ordene i hode, men drømmene jeg har om natten. For plutselig er jeg begynt å drømme om overgrepene. Har aldri før drømt om overgrepene direkte, endten har det vært overgriperene og deres makt over meg eller så har det vært om fantasiene jeg har tullet meg inn i mens overgrepene har skjedd. 

To netter på rad har jeg drømt om overgrepene.

Gammel vane vondt å vende.

For nå er jeg redd.

Redd for å sove.

Redd for å legge meg.

Redd for minner som finnes inni meg.

Er nå jobben må gjøres. Den harde jobben, den som krever meg så det gjør vondt og som er livs endrende. For det er nå jeg må ta valget om å være tilstede her og nå, ikke prøve å glemme eller gjemme meg. Noe som ikke er enkelt når strategiene er så innarbeidet (nå kommer tankene om at jeg er sliten og at jeg er lei av at det er jeg som står igjen med alt arbeidet etter hva de gjorde med meg).  

Har mange ganger brukt beskrivelsen av å føle meg som en dukke som blir brukt til forlystelse for andre, uten tanker om hva det de gjør, faktisk gjør med meg. Etter drømmene mine blir den opplevelsen enda mer beskrivende. For jeg kjenner at det de gjør med meg kjennes godt i kroppen, men jeg forstår ikke hva de gjør og hvorfor de gjøre det. 

I drømmene er det så tydelig at jeg er barnet og ikke den voksne som står å ser på hva som blir gjort med meg. Som det var da jeg begynte å huske overgrepene. Da tror jeg det verste var den voksnes reaksjon på hva som kom fram og ikke minst hvem som gjorde det. Er så mye skam som ligger i bunn av den voksne og ikke minst så mye uvithenhet.

Ingen har fortalt meg at en kropp er designet for å reagere positivt på berøring og bli opphisset allerede som barn. Viste du det? Viste du at barn blir opphisset og føler begjær? At et barn som blir utsatt for overgrep kan oppleve alle de kroppslige reakjsoner med det seksuelle, som et voksen menneske? Hvem vet egentlig sånn, så lenge en ikke er utdannet eller har spesiell interesse av det? 

Er ikke rart at jeg har stengt av kroppen, at jeg ikke har hatt noen ide om hva som rørte seg i kroppen av føleser og behov. Som barn har en ikke modenhet til å forstå eller ... noe som helst kapasitet til å gjøre noe annet en å stenge av for det overgriperne gjør med deg. Som voksen blir det umenneskelig å forholde seg til hva overgriperne gjorde med deg. Hvordan skal en da kunne komme seg videre, få et normalt forhold til seksualitet og menn? Hvordan skal jeg noen gang kunne gå inn i et forhold og være tilnærmet normal? For for meg er det her kjernen ligger. Ønsker meg et kjæresteliv og ikke minst en mann å dele livet mitt med. Ikke bare for min del, men også for mitt barns del. Jeg ønsker ikke å leve livet mitt alene fordi jeg ble brukt som dukke da jeg var barn. Hvordan være meg uten å være meg? DVS, hvordan være meg som den person jeg er i dag med all min erfaring, kunnskap og minner, samtidig som jeg ikke er den som ikke kan gi slipp på fortiden og hvordan den har skapt meg?

Kanskje det er drømmen mine en av de siste stenene som skal legges i forhold til overgrepene? En reasksjon på at jeg er kommet dit jeg er? Kanskje det er en bit i puslespillet jeg må finne plass til for å komme meg videre? 

Så kommer det vanskelige, se hva tiden bringer og jobbe til jeg spyr for å rett opp hva som er skeivt.

Tanker som svømmer

Tanker som svømmer rundt i hode for tiden.

• At det er vanskelig å ta gode valg for seg selv når en er sliten. Ubevist har jeg dårlige strategier for å mestre en hverdag der jeg er psykisk eller pyskik sliten.

• Hvorfor jeg har en slik lengsel etter at mat skal fikse det som gjør vondt inni meg. Hva er det jeg egentlig ønsker å spise som skal gjøre slik fantastiske ting for meg? Det er mykt, litt stort og smaker godt. Melkesjokolade er en kandidat, karameller også, gjærbakst, fint brød med mye ekte smør, rømmekolle med sukker på, langpanne sjokoladekake med masse myk glasur

• Hva er det som gjør at jeg ikke trener eller beveger meg, når kroppen min skriker ut at det er akkurat det den trenger?

Trist

Det er noe så grunnleggende trist med meg. Jeg snakker i store ord om å forandre, ta valg og mestre. Så hva gjør jeg? Spiller kabal på paden. Når jeg setter meg ned for å se tv, tar jeg samtidig opp paden og spiller kabal. Klarer ikke å konsentrere meg om bare tv. 

Er trist å "se" seg selv låse seg fast i noe så meningsløst, trøstesløst og tids stjelende. For det er det jeg gjør, låser meg fast. Gjør meg selv til en som ikke mestrer noe så enkelt som å se på tv. En som ikke klarer bruke kveldene til det jeg egentlig skal gjøre.

Å her er jeg med kjernen av meg selv. Hva er det egentlig jeg holder fokus på? Det jeg klarer i løpe av dagen eller det jeg ikke klarer? Det jeg ikke klarer!!!!!! Er fan meg det jeg ikke klarer som er fokuset mitt. Nå blir jeg enda tristerer. Hvor mange innlegg har jeg ikke skrevet om å holde fokus på det en får til, det som gir mestringsopplevelser og de små tingene som gjør at en blir glad. 

Å hva gjør jeg? 

Vel, i alle fall evner jeg å se hva meg selv, selv om det er på det vonde. Så var det det gode. Se det gode.Hva er det jeg får til, hva er det jeg mestrer? Dagen er lang og handler ikke bare om den tiden etter at Dagsrevyen har startet, faktisk begynner den som regel rundt 6 på morgen. Hva gjør jeg de 13 timene? Hvorfor ser jeg ikke de timene? Er det ikke der livet mitt ligger, der jeg skaper resultatene og mestrer hverdagen?

Så uendelig glad jeg er for at dette innlegget ble skrevet og jeg så hvor fokuset mitt var. Å velge fokus er et like viktig valg, som det å gjøre fysiske valg i hverdagen. 13 timer jeg ikke ser er mye. Så i grunnen er jeg fremdeles grunnleggende trist over meg selv...fokus, FOKUS FOR FAN!

Kanskje ikke så trist over meg selv mer.

*Jeg er stolt av min evne til å se meg selv.

Kom til meg.

Kjærlighet kom til meg.

Så enkelt.

Så vanskelig.

Bare kom.

K

J Æ

R L I

 G H E T

Ondt i hjerte

Har vondt i hjerte.

Det gjør vondt.

Sorg kalles det vel.

Det føles litt feil,

for jeg føler sorg for meg selv.

For jeg er alene.

Å det er jeg redd for at jeg blir.

At ingen vil komme til å elske meg.

Eller kanskje mest,

at jeg ikke vil tørre å slippe inn noen.

Det gjør vondt i hjerte.

Store hjerte mitt.

Lille hjerte mitt.

Enda en gang er det mitt valg,

men tørr jeg? 

Samtidig kan jeg la være?

Ønsker jeg å leve livet mitt alene,

skal andre ha tatt det valget for meg?

Skal min barndom,

skape min framtid?

Eller er det min nåtid,

som skal skape min framtid?

Valget er mitt,

tørr jeg ta det?

Tror jeg at en mann kan se meg 

og ikke sårbarheten min?

For det er min skrekk,

at mannen jeg velger skal tråkke på meg.

Utnytte min svakhet,

ikke se min styrke.

Mitt store hjerte,

med det lille hjerte inni.

Så det gjør vondt,

for jeg er redd for å ikke få bruke hjerte mitt

på en mann.

For jeg ikke vet om jeg tørr. 

Versjon 1 og 2

Etter nyttår har søvnen min vært dårlig, så dårlig at jeg til slutt måtte begynne med sovemedisner.

Versjon 1 er den vanlige, normale som har fått nok søvn, 

mens Versjon 2 er den som har sovet for lite, for dårlig 

og bare rett og slett er s.l.i.t.e.n.

Undelig nok er det vanskelig å skille disse to versjonene, for jeg tror at jeg er meg uansett. Å rent teknisk er jeg jo det (selv med alle delene mine, er jeg meg uansett). 

Den store oppdagelsen kom her en januar dag jeg hadde fått sovet nok og huset plutselig ikke var til å kjenne igjen. Når jeg tittet nærmere etter var ikke jeg til å kjenne igjen. Hva var det som hadde skjedd? Denne lille enkel tingen som vi tror søvn er og som alle som lever med et relativt normalt liv og kropp kanskje tar for gitt, kan gjøre så stor forskjell på hvem jeg er, hva jeg tenke og hvordan jeg tenke.

Søvn har jeg skrevet om før og for meg har god nok søvn bestandig vært viktig. Har tatt mange egne valg i forhold til søvn, leggetid og medisiner opp gjennom årene. Disse valgene er blandt de viktigste grunnene til at jeg har klart å komme dit jeg er i dag.

Første gang jeg tok det valget var på vinteren i 2003. Jeg var sykemeldt fra jobben, hadde store smerter hele tiden og sov veldig dårlig. Ofte ble jeg liggende i sengen fram til kl 11-12. De gangene jeg måtte opp tidligere syntes jeg at dagen ble bedre, derfor bestemte jeg at kl 9 skulle jeg opp hver morgen. Uansett.

Andre gang var høsten 2003, jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus og fikk forskrevet sovemedisn. Til da hadde jeg hatt innsovningstabeletter, men ønsket noe som gav meg enda dypere søvn. Det som skjedde var at jeg fikk store problemer med å stå opp om morgene og jeg "våknet" ikke før langt ut på ettermiddagen. Da ble sovemedisin verdiløs for meg. Hele grunnen til at jeg ønsket å sove tyngre, var fordi jeg ønsket å ha dagen med meg. På dagen trengte jeg hode med meg for å forholde meg til hvor jeg var og hvor jeg ønsket å komme. I en døs mesteparten av dagen var det umulig. Derfor var det tilbake til innsovningstabelettene, et valg jeg aldri har angret på, heller vært stolt av.

Tredje gang var vinteren 2005 da jeg oppdaget at jeg sov bedre timene før 24, en timene etter 6 på morgen. Noe som gjorde at jeg begynte å prioritere å legge meg tidliger og heller stå opp tidligere på morgen. Kvaliteten på søvnen ble en viktig brikke, i forhold til lengden på soveperioden.

Fjerde gang var da jeg ble mamma. Trodde jeg gjorde ting greit med søvn det første året, men i ettertid ser jeg hvor feil det går ann å gjøre det. Å sove når en har sjangsen er super viktig og noe jeg tok med meg videre i livet. Å noe jeg den dag i dag jobber med å få til. Ikke enkelt. 

Kan ikke komme på noen flere ganger annet en den prosessen jeg er i nå. Der jeg begynner å se at min sovemønster påvirker hverdagen min. Jeg blir rett og slett til to forskjellige personer i tankesett og handlingsmønster med lite vs god nok søvn innabors.

Et eksempel er hvordan det påvirker evnen min til husarbeid, men ett som er minst like viktig er i forhold til mat. Når jeg er trøtt og sliten har jeg ingen og da mener jeg INGEN mekanismer i meg som sier at jeg skal slappe av eller sove litt. Derimot har jeg mange som krever mat og godteri på et eller annet plan. Har rett og slett gjort om på behov og følelser jeg har når jeg er trøtt og sliten.

Nå har jeg jobbet med min egen historie i mange mange år, men det er først nå jeg ser hvor mye søvn spiller inn i forhold til hvordan det ser ut rundt meg. Forrige uke trodde jeg at nå var jeg begynt å få nok søvn og kunne sove litt mindre pr natt. Etter to dager måtte jeg bare innse at slik var det ikke, for etter å ha klart og holde kjøkkenet i ok stand over en uke (oppvask, middag og planlegging rundt måltider) var det kaos rundt meg. Energien min holdt rett og slett ikke hele dagen, slik den hadde gjort i dagene før. I hode mitt hadde derimot vært en annen versjon. For det jeg hørte "du er lat", "du er udugelig", "herregud kan du ikke bare ta deg sammen" og ikke minst "du kommer aldri til å få dæ kjærest når du ikke klarer å ha det perfekt". 

Hadde tydeligvis en idé om at jeg må være perfekt hele tiden og det skal jeg klare uansett hvordan livet mitt er. Endelig er jeg begynt å forstå at jeg ikke er den sammen hele tiden, at form, søvn og dagsform har betydning for hva jeg klarer, hvordan jeg tenker og hva jeg sier.

Å det kan jeg si, å forstå disse tingene gjør at jeg føler en lettelse. Det gir meg en opplevelse av å være i kontroll over livet mitt. Er ikke lenger fornuften som forteller meg hvem jeg er, jeg er bare meg uansett form eller søvn.

Livet mitt er blitt mitt. 

Brølet

Hode svirrer av tanker, historier og ideer. Men mest av alt svirrer det av meg. Å jeg hører brølet, men ser det ikke.

La meg være meg.

La meg være.

Slipp meg ned.

Gi meg rom.

Slipp meg,

fram.

Nå er det min tur,

nå vil jeg vekk.

SE meg, HØR meg

og VÆR meg.

Gi slipp på alt "late som".

Ikke bry deg om hva andre tenker om meg.

Jeg vil være,

jeg vil ikke bare finnes i skyggen,

i drømmen og tanken din.

Mørket er ferdig,

lyset har kommet.

Slipp tak i meg, la meg være.

Gi meg retten til å leve.

La meg leve det livet de tok kontroll på,

det livet jeg har kjempet så hardt

for å få tilbake.

Nå er det mitt,

nå vil jeg ha det tilbake.

Jeg er ferdig med fiksfanteriet,

nå vil jeg LEVE.

Endelig har jeg forstått perfekt

ikke er bra.

Det er jeg som er bra!

Nå ser jeg det i alle fall, brølet. Skal klare å høre det, få det fram fra mørket og ut i lyset. sånn er det bare.

I dag, dagen etter føles det som brølet var et lite musepip...

Men det trenger ikke bety at det ikke er viktig og skal tas på alvor.

Så lei

Jeg er så lei av å se alle disse "perfekte" livene på instagram, Facebook og ellers i mediene.

Lei lei fordi jeg kjenner at jeg sammenligner meg med disse livene ubevisst.

For jeg er så innmari fornøyd med mitt uperfekte liv. Har kjempet så innmari hardt for det.

Perfekte kropper,
Perfekte liv,
perfekte hjem,
Perfekte barn,
Perfekte klær.

Samtidig er det mitt ansvar hvem jeg følger, hva jeg tenker om de og hvordan jeg tolker informasjon jeg får inn.

Men nå sier jeg at jeg er lei. Lei av at alt er mitt ansvar, lei av alt er min kamp og lei av å føle at mitt fantastiske liv ikke føles godt nok!

Enda en gang

Enda en gang ser en at fokuset blir forskjøvet, i en artikkel på nrk.no blir det gitt utrykk for hvor vanskelig det kommer til å bevise at en har sagt nei eller at det er flere som kommer til å bli uskyldig dømt og at det kommer til å bli så mange henlagte saker pga av bevises stilling.

Hva med de som sier nei, men ikke evner å sloss mot sin overgriper. Faktisk er det mest normale å gå inn i en frys tilstand når en blir utsatt for et overgrep. Handler om å overleve. Forstår ikke hvor dette skjevbilde av at når en møter vold sloss en i mot. Et eksempel er kvinner eller menn som slås av sin partner, slår de tilbake? De aller fleste gjør ikke det, så hvor realistisk er det at menne eller kvinner som blir utsatt for en voldtekt skal gjøre det. 

Er det ikke en voldtekt om en ikke blir slått?

Er det ikke en voldtekt om alt en klarer å si er nei,

men kroppen er så tung

 at tanken på å løfte en finger ikke er et alternativ?

Er det den som voldtar som deffinere om det var en voldtekt?

Ut i fra denne artikkelen høres det ut som en del advokater trenger en utvidelese i utdannelsen sin, for lov er lov men den skal passe til virkeligeheten og ikke virkeligheten som skal tilpasse seg loven.

Redsel for at det ikke skal gå bra

Hva om det ikke går bra? Hva da? Hva om jeg må gjøre det på nytt eller ikke får det til første gang jeg prøver noe? Ja, da lar jeg heller være å gjøre noen ting. Er mye tryggere det, for da feiler jeg i alle fall ikke. Da kan ingen si at det fikk du ikke til, ingen kan gi deg kjeft og ingen kan si at du er verdiløs som ikke får til noe så enkelt. Du kan kanskje gå rundt å late som du har en verdi, du vil ikke bli oppdaget som den falske person du er og ingen vil få vite at du egentlig ikke kan noe som helst. Så en lar være å gjøre noe som helst.

Når en person lærer at det ikke nytter å prøve, heter det lært-hjelpesløshet. Et barn som prøve å fortelle voksne om følelser eller opplevelser og ikke blir hørt, vil slutte å fortelle. Barne vil aldri lære seg å fortelle historier om seg selv, for den tror ingen vil høre. Så når den møter noen som ønsker å høre, vil det forte seg å fortelle halve eller en fjerdedel av en histore eller følelse, for den som vil høre vil nok egentlig ikke høre hva jeg har å si.

Jeg klandrer ingen for at de ikke hørte eller så, for de gjorde så godt de kunne, samtidig som jeg gjorde så godt jeg kunne for å skjule hva som egentlig skjedde. I dag vet jeg (av dyrkjøpt erfaring) at bak kjeft ligger det som oftes redsel, smerter eller manglende energi(gjerne alle tre på en gang). Fornuften vet i alle fall dette, følelsene henger etter. Derfor lever jeg med redselen for at det ikke skal gå bra, for det tar tid å endre hva jeg føler. 

Stor seier i liten sak

Jeg føler tilfredshet, har utrettet noe som normalt er vanskelig for meg. Har tatt avgjørelser og valg, som vil påvirke meg i forhold til andre. Har tatt meg flere uker, men i dag hoppet jeg i det og ble ferdig.

Så nå kjenner jeg på en følesa av å ha gjort noe, noe godt og noe vanskelig. Er ikke sikkert mottakern liker det, men jeg har gjort så godt jeg kunne og tenkt positive tanker.

Hva jeg har gjort som er så vanskelig?

Har kjøpt 4 gaver. 

Bestemte meg for flere uker siden hva jeg ønsket å kjøpe, men har brukt de siste uken på å klare å gjennomføre. Sett fra utsiden høres det sikkert vannvittig ut, fra innsiden meldes det om frustrasjon, kaos og angst(som vanlig).

Neste vanskelige på listen er å sette opp liset over alle de som skal ha gaver fram mot sommern. De fleste jeg kjenner har bursdag fram mot sommeren, så lister gjør det mer oversiktelig og økonomisk. Så var det lille problemet med å sette den listen opp.

Igjen, sett fra utsiden (å ja jeg ser meg ofte fra utsiden) ser det jo enkelt ut som fy, fra innsiden meldes det om vegring, liten vilje til å forplikte seg og redsel for å ikke klare det. 

Men jeg skal klare det, selvfølgelig skal jeg klare det. 

Jeg klarer alt, så lenge det er innenfor hva et menneske skal kunne klare (er bare noen uker siden jeg trodde jeg klarte ALT, så den lille hjelpesettninge der er et stort skritt for meg). 

Er så glad og stolt av meg selv akkurat nå <3 font="">

Er det bare jeg som sliter med slike ting, eller er det flere der ute som sliter med lattelig enkle gjøremål?

Ut å leke gjemsel.

Januar har i grunnen blitt brukt mest til å gjemme seg fra virkeligheten. Hode har store problemer med å holde fokus, være tilstede i nuet og i alle fall i kroppen. Så jeg leker gjemsel med meg selv. å det suger!!!!

Nå skal det sies at det er kun de siste dagene av januar jeg på noen som helst måte har hatt overskudd av energi, noe som i grunn er essensielt for å klare og gjøre noe. Men jeg har igjen sett nytteverdien av å bygge opp gode rutiner rundt hverdagslige gjøremål(rydde, vaske opp, sette inn og ta ut av oppvaksmaskin, lage middag, vaske klær og vaske). Å ha det hyggelig rundt seg når en ikke er i form, gjør ting bedre og at jeg ikke må bruke all min friske energi på å rydde, vaske og ta etter meg, gir rom for å ta tak i ting utenfor huset. Samtidig som det gir en enorm viktig mestringsfølelse i en nedgående spiral. 

Vaner er både gode og dårlige, klarer en å bygge gode vaner gir det gevinst både for hode og kropp. Tar tid, men er noe som gir mer en det tar i det lange løp.

Tilbake til å leke gjemsel. Nå for tiden kjent som spiseforstyrrelse  min. Det er ditt skrelling av løken har bragt meg og det er ikke et vakkert syn. Å da tenker jeg ikke på meg selv (selv om jeg har lagt på meg flere kilo i de siste måndene), men på tankene mine og vanene mine.

Har bestemt meg for å ikke skille på gode vs dårlige vaner, men vaner. Føler meg mer som en god person når jeg snakker om vaner. Lar jeg orde dårlig få fotfeste hos meg, tar det ikke lange tiden før ordet er stort, selvlysende og noe som definerer meg. Ikke et alternativ. Selvoppfatningen er viktig å styre på en god måte, slik at den vokser på en positiv måte og ikke en selv er den som ødelegger for seg selv.

Derfor jobber jeg med vanene mine. I grunnen ikke så mye med fysiske vaner, men hva jeg tenker om mat, på mat og i forhold til mat. Mine vaner til å bruke misbruke mat......

Så ja jeg har lagt på meg i denne prosessen, men akkuat nå er det viktig at jeg tørr å stå i følelsene mine uavhengig om de gir meg noen ekstra kilo eller ikke. Jeg må vite hva som faktisk skjer inni meg, hva som tenke og hvor de tankene kommer i fra. 

Bilde som tegnes er ikke pent. Hva med det? Jeg prøver å finne alternativ, tegne nye tegninger, viske ut og prøve på nytt. Lar bildene som er inni meg få komme ut, møte virkeligheten og se om virkeligheten stemmer med deres virkelighet.

Uten energi er det ikke særlig enkelt, men veien kan kun gås slik den er og ikke slik en skulle ønske den var.

Steg for steg, dag for dag og sakte men sikkert møter den innelåste virkeligheten den som faktisk befinner seg her og nå.

2013, nyttårsforsett

Nyttårsforsetter er jo ganske vanlig på denne tiden av året. Blanke ark og fargestifter til, er en forlokkende tanke. Sannheten er at vi tar med oss selv inn i det nye året og en kan aldri viske det ut. Så kanskje det ikke burde handle om at arkene er blank og at det er nye fargestifter til, men om hvordan en kan bruke arket og fargestiftene annerledes?

Mitt nyttårsforsett handler om å ta med meg gode ting fra 2012 til 2013. 

Skal forsette å gå veien min, men med kroppen min. Noe som betyr at jeg skal være mer tilstede her og nå, lytte til hva jeg faktisk føler og ikke hva jeg tror jeg føler og la kroppen gjøre hva kroppen gjør best, være en kropp (har overstyrt den i mange mange år).

Derfor er nyttårsforsette mitt enkelt, men å så vanskelig. 

Være tilstede i øyeblikket.

Tar med meg de foregående årene inn i 2013 og satser på at året blir fylt med mange små øyeblikk jeg kan hente opp når jeg trenger det. Livet blir til mens en går. Derfor går jeg videre på min vei.

The most boring woman ever

Jeg er den kjedeligste.
Den aller kjedeligste.
Å vet du hva?
Det er helt greit,
for jeg har det så morsomt.

Den aller kjedeligste handler ikke om det som er på innsiden, men om hva jeg tror vises på utsiden. En side av meg jeg ikke har brydd meg om for i fjor. Har bare trodd at jeg var den følelsen jeg hadde om jeg selv. Sånn er det jo ikke. Innsiden vises ikke på utsiden.

Hvem er jeg på utsiden?
Hva viser jeg utad?
Hva ser mennesker når de ser meg?
Hvem tror mennesker jeg er?

Spennende forskning på gang hos meg. For en gangs skyld en lystbetont forskning.

Hvem ser du, du som leser bloggen min?

Ensom?

Ensom med spørsmålstegn. Er det å være ensom? Hva er å være ensom?

?

Jeg er ensom. Er ikke noe dramatik i det egentlig, bare jeg som endelig tør å annerkjenne en følelse som har bodd i kroppen min siden jeg var barn. En følelse som ikke har hatt noen verdi. Som skulle ignoreres og skyves bort. 

Pappa sa en gang til meg "en kan være ensom i selv om en er sammen med mange mennesker". Viste at han hadde rett, men har aldri villet annerkjenne at jeg er ensom. Siden jeg jobber med spiseforstyrrelsen min nå kan jeg ikke lenger late som den ikke er der. For jeg er ensom.

Ikke for at jeg ikke har mennesker i livet mitt som er fantastisk, jeg har haugevis og da mener jeg virkelig haugevis. Har masse flott familie og venner laget av ekte gull. Problemet er at jeg velger ensomheten. Ja, jeg velger den.

Se for deg en liten jente, en av disse følsome som er tøff, flink til det meste og søt. Ei jente som ofte får høre at hun er flink, som ikke får lov til å ha si hva hun føler, som lever i en verden hun ikke forstår og mest av alt er redd, veldig redd. Men bare på innsiden. På utsiden er hun en solstråle, som tar vare på andre og til tider er for sikker på seg selv, slik at de voksne føler at de må fortelle henne at hun ikke skal tro slik på seg selv.

Vet ikke om jeg noen gang prøvde å fortelle noen voksne om hva som ble gjort med meg eller om jeg ble misbrukt så tidlig at jeg trodde at alle ble det og dette var normalt.

Tidlig i livet må jeg ha forstått at jeg måtte klare meg selv og  ikke kunne bli avhengig av noen eller forvente noe av andre. Betyr ikke at jeg har hatt drømmer og ønsker om at noen skulle se hva som skjedde og redde meg.

Nå i 2013 tør jeg endelig å se dette og annerkjenne den virkeligheten av livet mitt. Har vært mer naturlig å se at jeg hadde mennesker som elsket meg i barndommen min, at alt ikke var svart og forfærdelig i de årene. Endelig er jeg sterk nok i meg selv til å tørre kjenne på ensomheten som preget og enda (tydligvis) preger meg.

Ensom med spørsmåltegn betyr at sett fra utsiden ser jeg ikke ensom ut, heller det stikk motsatte (noe jeg tror gjelder mange). Ensomhet for meg er å velger bort det sosiale, stadig tar jeg meg selv i å velge bort venner og familie. 

Å være ensom ligner veldig på å være deprimert. Noe som gjør at det kommer opp flere lyspærer i hode mitt på en gang (ser dere en haug med lyspærer som popper opp over hode mitt).

En kan være ensom fordi en faktisk ikke har noen og en kan være ensom fordi en føler seg alene i en verden full av mennesker. Desverre er ensomhet en selvforsterkende følelse og tilstand. For meg er det også en spiseforstyrrelse.

Faktisk er det igjennom den at følelsen har fått komme på overflaten. Pga spiseforstyrrelsen min er brokken blitt verre, noe som betyr at jeg ikke lenger kan late som den ikke eksisterer. Selv om dette er tøffe ting og ikke minst skummelt, er det så deilig å føle. 

Å føle.

Nå er jeg målløs. For noen ganger er ting så enkelt, så latterlig enkelt, men samtidig er veien dit så lang, kronglete og virker umulig.

For handler ikke alt dette egentlig om å ha  følelser, men ikke få lov til å ha de? Tanker er lov, men ikke følelser. Men hva er vel et menneske uten følelser? Er det ikke det vi er i begynnelsen? Følelser, instinkt og non-verbalkommunikasjon. 

Så fanget jeg må ha følt meg. Alene sammen med mennesker. Hele tiden på utkikk etter farer. Konstant i beredskap for å komme meg unna. Kroppen i spenn hele tiden. Alltid klar for å måtte være en annen versjon av meg selv for å tilfredstille andre, både de gode og onde. 

Jeg tror at dette klarer jeg. Skritt for skritt (som vanlig) og med en hel haug pågangsmot. For dette er ikke mitt ønske, noe andre har valgt for meg og da velger jeg å kjempe for et mindre ensomt liv.

Jeg VELGER mitt liv.

Ingen skal velge for meg!

2013 - en annerledes start.

2012 ferdig - 2013 begynt

Jeg og mine planer, som ikke alltid blir som helt slik jeg tenker. Tanken var at jeg skulle lese igjennom 2012 innleggene mine og så skrive et innelgg om året som var. Begynte å lese to og fikk sjokk, så da ble det med de to. I tillegg har jeg tenke en del over 2012 den siste månden.

2012 ble ikke slik jeg så for meg. Av 12 månder hadde jeg (vist jeg er rundhåndet) tilsammen 2-3 månder der jeg var frisk og i god fysisk form. Psykisk hadde jeg et tøft år, men jeg tror aldri at jeg har vært direkte psykisk syk i 2012. Har absolutt hatt det tøft psykisk, men det er pga av den fysiske formen.

I slutten av 2011 fikk jeg brokk i magesekken, men jeg fikk ikke diagnosen før i mai 2012. En kan trygt si at den første delen av fjoråret var preget av frykt og mye angst. I tillegg var jeg så syk at å få dagene til å gå opp var et marreritt og jeg måtte til slutt ta pause fra skolen. Med diagnosen kom en ro og en vishet om at ting ikke var farlig. Så jeg gjorde slik jeg altid gjør, bygde meg opp. Sommern var jævlig og fantastisk på en og samme gang.

Høsten sto meg rett ned og jeg jobber enda for å komme meg på beina. Brokken skaper enda trøbbel for meg, ikke fordi den ikke kan behandles med medisin og forhåndsregler. Er rett å slett meg som spenner fot på meg selv... det er trist og vanskelig å ta innover seg.

Problemer er egentlig veldig enkelt; jeg har mange gamle handlingsmønster og forsvars stragegier fra jeg var liten jente som slår inn i ulike sammenhenger og situasjoner jeg kommer opp i. Vanskelig blir det når disse ofte befinner seg i underbevisstheten og jeg er ikke den som "styre" disse.

Før har disse strategiene vært bomper på veien, vanskelige perioder som jeg har kommet meg igjennom og så har jeg lært av de, kommet meg opp på hesten og ridd mot framtiden. Nå er det slik at bompen er i ferd med å bli et fjell og framtiden har blitt fjern. Så blir jeg redd, får angst og fjellet får mer masse.

Å nå er det virkelige problemet kommer (i alle fall for meg), jeg har nemelig delt meg opp i biter og sliter med å få bitene mine til å ta inn over seg informasjon og høre etter. At vi lever i 2012 er det ikke hele meg som vet og lever etter. Frustrert er ikke forbokstaven en gang.

Gir ikke opp. Skulle det være noen som har gode råd eller bare et råd, tar jeg i mot med åpne armer.

God Jul

Dagen i dag er selveste julaften og jeg tar meg tid til et lite innlegg i bloggen min. I går kveld senket juleroen seg her i huset. Har gått sakte de siste dagene, tatt et steg av gangen og hatt en fin helg. Juletreet ble satt opp på fredagskveld, men da jeg oppdaget at det manglet lys til treet ble det stående uten pynt. I går fikk jeg endelig lys i hus og treet ble pyntet. 

I år har jeg for første gang ikke stresset meg super sliten, men gjort ting i det tempo som kroppen og hode mitt har hatt behov for. Å det har vært fint. For nå har jeg det fint inni meg, samtidig som det er fint rundt meg. Er ikke helt utslitt av hodestress og sitter i sofan som en potetsekk, men sitter heller her og er stolt av meg selv. (dette ble jo et skryte innlegg om meg selv. wow, her har det skjedd mye bra)

Håper du har en god jul, uavhengig om du er alene eller sammen med familie. Vet godt at en ikke trenger å ha en god jul selv med mange mennesker rundt seg. Noen ganger må en være egoistisk og velge seg selv, og ikke gi de som ønsker den "idylliske hele familien rundt seg" det ønske. Sånn har i alle fall jeg gjort det. Moren min ønsker hele familien sin under samme tak, men hva er visten med det når ikke alle har det bra under det taket? Min erfaring er at med å velge meg selv, har jeg det bedre og da får jeg det bedre med min familie resten av året. 

Ønsker alle leserne mine

GOD JUL